Når det ekstreme blir normalen

Filosofi professor Einar Øverenget klarer å sette forståelige ord på komplekse sammenhenger. Øverenget var tidlig ute med å sette fingeren på utfordringer ved pandemien. Et spørsmål Øverenget stilte allerede i Mars, var hva som skjer i et samfunn der det ekstreme blir "normalen". Hvilke utfordringer gir dette for demokratiet? Les hans kronikk:

Koronaviruset er uten tvil farlig. Men det er bekjempelsen av pandemien også. 
Spredningen av koronaviruset er farlig på mange måter.

Den åpenbare faren er at svært mange kan bli rammet og dø, selv om vi på dette tidspunktet ikke helt vet hva som kommer til å skje. Det finnes, som alltid der hvor vitenskapen er innblandet, konkurrerende teorier om hva som er det best egnede middelet til å bekjempe denne pandemien, og hva utfallet vil bli. Men de ekstreme grep som nå tas, synes absolutt å være på sin plass. Og én ting er man rent helsevitenskapelig enig om: Pandemien er ikke et gode.


«Fordeler» ved koronakrisen

Men pussig nok er det kommet stemmer på banen som fremhever at pandemien kanskje er et gode på andre måter. Som at det forurenses mindre, at det kan være en spore til å endre samfunnet (på en måte som enkelte ønsker, men som det ikke er flertall for) og at det kan lære oss å erstatte et sendrektig demokrati med mer effektiv styring.Ikke bare er dette uansvarlig – slik undergraves kampen mot pandemien ved å utnytte den til andre formål. Hvis mennesker får mistanke om at inngrepene som tas for å stoppe pandemien, også har andre mål, kan dugnadsånden lett forsvinne. Men vi ser også at vi ikke kan ha kun én tanke i hodet når vi skal løse selv helt ekstreme problemer.


Selve bekjempelsen kan bli farlig

Pandemien bringer med seg mange farer. Viruset er uten tvil farlig, men bekjempelsen av viruset er i seg selv også farlig. Den kan ha store negative konsekvenser for individer økonomisk sett. Det må vi ha klart for oss, selv om vi mener at tiltakene er nødvendige.Rent historisk vet vi også at økonomiske kriser kan skape farlige politiske forhold. Mennesker begynner å lete etter andre, oftest mer autoritære ledestjerner, og mennesker med autoritære ideer og ideologier kan begynne å se muligheter i et slikt farvann. Ikke minst kan enkelte bli fristet av de ekstreme grep som blir tatt, og tenke at det kunne være interessant som et virkemiddel i en mer langsiktig politisk utvikling.

Så er det de som hevder at økonomi ikke betyr noen ting når mennesker står i fare for å dø. Det er i beste fall kunnskapsløst.

Det ligger hele tiden økonomiske betraktninger til grunn for hvem som skal behandles, og til og med hvem man skal forsøke å redde livet til. Og det dør hvert år en rekke mennesker som kunne ha overlevd, men som man ut fra en kost-nytte-analyse har bestemt at man ikke skal bruke ressurser på.

Man snakker kanskje ikke så høyt om det, men det er en betraktning som ligger til grunn for beslutninger på norske sykehus.Jeg mener at slike beslutninger ikke bare etisk sett er helt akseptable, men at det ville være etisk uakseptabelt ikke å ha visse økonomiske rammer å arbeide ut fra også innen helsevesenet.



Ekstreme tiltak som normal

Bekjempelsen av pandemien kan være farlig for samfunnet nettopp fordi man kan glemme dette og dermed bygge opp en stemning i samfunnet som gjør at man lett aksepterer ekstremt inngripende tiltak. Jeg er ikke smittevernekspert, og jeg anerkjenner rådene fra de fagmenneskene som mener at tiltakene er riktige. Men det er en fare ved slike beslutninger som også smittevernekspertene må ta inn over seg:Selv om vi ønsker det på kort sikt, så ønsker vi det ikke på lang sikt. Vi ønsker ikke et samfunn der ekstremt inngripende tiltak normaliseres.


 

Kjennetegner autoritære regimer

Mennesker nektes å forlate hjemmet sitt, å reise ut av kommunen, å samles i større grupper, å ha fest, å reise ut av landet og å dra på jobb. Dette er beslutninger vi typisk ser gjennomført i stater vi på ingen måte ønsker å sammenligne oss med.Det er en innblanding i privatliv, familie og hjem som kjennetegner svært autoritære regimer, men som vi kan akseptere som kortsiktige grep for å håndtere en prekær situasjon. Men vi må hele tiden ha det klart for oss at det har ingenting med en normalsituasjon å gjøre. Det er et ekstremt tiltak og et kortsiktig tiltak. Det synes åpenbart å ha noe for seg, selv om enkelte andre land velger andre løsninger, noe vi hele tiden må understreke.



 

Venner seg av med friheten

Men mennesker er svært flinke til å venne seg til nye situasjoner, til å tilpasse seg. Selv om vi ønsker en kortsiktig tilpasning til nettopp dette, ligger det også en fare på lur når et ekstremt tiltak tas i bruk. Vi venner oss til det, vi bygger ned uviljen mot det, vi normaliserer det og tilpasser oss permanent. Det er ødeleggende for demokratiet om mennesker på den måten venner seg av med friheten.Grunnen til at vi forsøker å bekjempe dette viruset som best vi kan, har ikke bare med dette viruset å gjøre.
 Det vi i ytterste forstand har som mål, er å redde det samfunnet og det demokratiet vi har utviklet over tid.

 

Ikke-demokratiske virkemidler som politisk verktøy

Grunnen til at vi nekter mennesker å dra på ferie eller reise på hytta, er ikke å få dem til å forstå at den makten har myndighetene, men at de så raskt som mulig skal få anledning til å ta de beslutningene selv.
 Målet er ikke å ramme menneskers selvbestemmelse. Målet er å beskytte den. Men det vil alltid finnes mennesker som vil se sitt snitt til å utnytte en slik situasjon til å fremme ideologisk tankegods som går i en mer autoritær retning. «Se hvor effektivt vi håndterte pandemien. Hva om vi bruker samme strategi for å håndtere andre problemstillinger?» Da inviteres vi til å begynne å akseptere ikke-demokratiske virkemidler som et politisk verktøy.

En parallell kamp

Vi må nå være veldig tydelige på én ting: De grep som tas for å håndtere pandemien, er ekstreme og inngripende – og kun akseptable som et svært kortsiktig middel i akkurat denne sammenheng. Vi må ikke bare mobilisere mot pandemien. Vi må også mobilisere mot ethvert forsøk på å utnytte vår sårbarhet i møte med dette viruset til å fremme saker som ikke har noe med det å gjøre. Ikke minst må vi mobilisere mot dette nettopp for ikke å undergrave kampen mot koronaviruset. Det er flere måter å være ansvarlig på i disse dager. Det å hindre smitten i å bre seg er åpenbart en måte og helt avgjørende viktig. Men ansvarlighet handler også om ikke å utnytte denne situasjonen til å fremme andre politiske agendaer.

 

 

"Vi må nå være veldig tydelige på én ting: De grep som tas for å håndtere pandemien, er ekstreme og inngripende – og kun akseptable som et svært kortsiktig middel i akkurat denne sammenheng."